onetreehilll

Dette er helt forferdelig:(
(Denne historien er ikke min, noen andre har skrevet om sin barndom. Den er faktisk helt sann!)

Her er min historie om hva mobbingen gjorde mot meg i barndommen, av hensyn til de som eventuelt leser dette, er det visse ord og handlinger jeg lar være å skrive. Jeg vil heller ikke nevne navn. Jeg kan også advare deg om at dette er langt, så skal du lese det burde du ha litt tid til det.

Marerittet startet på barneskolen og jeg var bare 9 år gammel. Jeg var sjenert og hadde litt utstående tenner da jeg ikke hadde fått regulering ennå og det var ikke så mye som skulle til før man ble mobbet av de tøffeste på skolen. Jeg likte å lese bøker og gjøre ferdig skolearbeid ganske tidlig, dette for å få mest mulig fritid senere til å gjøre hva jeg ville. Det endte ofte med at jeg satt igjen i gangen til klasserommet og gjorde lekser da vi pleide å få en lekseplan for en uke om gangen. Som det ofte er i klassene, så var det alltid noen som var populære og andre som var mindre populære. Noen fikk lov til å være med på alle lekene, mens andre, slik som meg, oftest kom bakerst i rekka. Skulle vi dele opp klassen i to lag i timene vi hadde i gym, var jeg oftest en av de siste som ble valgt inn på lagene, hvorfor? Jo, fordi de ikke ville ha med meg og en håndfull andre klassekamerater. Men, de verste mobberne var ikke klassekameratene mine, i alle fall ikke på den tiden. Nå skal jeg hoppe litt frem i tid, det var nemlig en vinter at ting ble så mye verre.

Jeg satt i soveromsvinduet mitt og spilte blokkfløyte, dette var på en søndag. Etter få minutter dukker det opp en gjeng med ungdommer som stopper opp foran gressplenen vår. Hun som ledet gjengen mente jeg bråkte og ba meg kutte ut og holde kjeft. Jeg visste ikke hvem disse var og ville ikke la meg kontrollere av dem da jeg satt på mitt eget soverom hvor jeg trodde jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jeg svarte tilbake og sa jeg ikke ville holde munn bare fordi hun sa det og det skulle jeg vel egentlig ikke gjort, for da startet mobbingen for fullt.

Jeg trodde ikke at mitt svar skulle føre til at de gjorde livet mitt til det rene helvete.

Få dager etter hendelsen begynner de å slenge mindre pene kommentarer til meg. Jeg blir kalt for kanin, rotte, hamster og får høre mindre pene ord om hvor stygg familien min er. Jeg hører konstant hvor stygg jeg selv er og at jeg ikke burde leve. Jeg er i veien for dem og har ikke noe på jorda å gjøre så lenge de går på den. Nei da, det høres ikke så ille ut, men for en på 9 år så er ikke slikt morsomt å høre. Man glemmer ikke sånt så fort. Jeg ble dyttet frem og tilbake, slått i ryggen og de tvang meg til å drikke en flaske salmiakk og zalo en dag de ikke tålte å se meg sykle ute. Siden den gang har jeg ikke tålt lukten av salmiakk og jeg husker den dag i dag hvor syk jeg ble etter dette. Jeg har nok aldri i hele mitt liv kastet opp så mye som jeg gjorde dagene etter dette.

De stjal sykkelen min, ødela den og la den igjen ved en svømmehall ikke så langt unna der vi bodde. De skar opp den nye ryggsekken min på vei til skolen og ødela klærne mine. De brant opp skolebøkene mine og knakk alle blyantene mine mens skjelsordene fløy rundt i hode mitt. En sommer brant hytta til noen venner av meg, lillebroren min og jeg hadde laget. Hvem som gjorde dette var det ikke vanskelig å skjønne.

Denne gjengen var alltid på utkikk etter meg og det gikk ikke bare utover meg, men også mine venner. Som regel tok det 5 minutter å gå til butikken fra mitt barndomshjem, men etter all mobbingen og hersingen, medførte det i at det gikk opp mot en time før jeg kom meg til butikken. Dette fordi jeg og mine venninner måtte gjemme oss bak biler og hele tiden være forsiktig med hvor vi gikk slik at vi slapp å møte på denne gjengen. En dag dro jeg og en venninne til senteret ikke langt unna der vi bodde, uheldigvis traff vi på gjengen på veien. De fanget oss i en sirkel og tvang venninna mi til å slikke av hundebæsj på skoen til hun som ledet gjengen, dette fordi hun gikk ute sammen med meg. Jeg slapp unna med noen blåmerker, men min venninne var helt knust av dette. Denne hendelsen medførte i at hun ikke lenger fikk lov til å være venn med meg, dette fordi moren hennes var så redd for hva annet som kunne skje. Jeg kan ikke huske at jeg har snakket med henne etter dette og jeg forstår det godt den dag i dag.

Samme året, på sommeren hadde en familienabo satt opp et stort familietelt i hagen, familien min var invitert over til å ”bo” i teltet en helg og lillebroren min og jeg ville selvfølgelig være med. Dette fant jo også gjengen ut av når de så vi var hos naboen og de fant ut at de skulle komme over de også. Hele gjengen pissa ned teltet og gjorde ifra seg inni teltet. Dette resulterte i at planene om å ha en hyggehelg i teltet ble avlyst. Dette igjen resulterte i at barna til familien ikke fikk lov til å vanke sammen med meg. Oh, så faens jævlig det var. Jeg mistet flere venner for hva da? Hva søren hadde jeg gjort som var galt? Jeg var til, det var min eneste ”gale” handling.

Ved juletider var de så frekke at de dukket opp på døra som julebukk, moren min ble rasende og de fikk ingen verdens ting. Kort tid etterpå ble vi bombadert med egg som frosset seg på vinduene i stua. Det var ikke videre morsomt eller enkelt å få vasket bort i vinterkulda. Den vinteren tror jeg at jeg må ha hatt en eller annen rekord på hvor mange ganger jeg ble dynka i snøen og klærne mine stappet full av snø og is da de fikk fatt i meg. De stjal skoene mine, jakka mi og sokkene mine rev de av meg slik at jeg måtte gå hjem på vinteren i bare føtter. På vei hjem fra butikken hadde jeg handlet inn brød og diverse matvarer for moren min. La meg bare si det slik at alt var ødelagt, blandet, tråkket på og most sammen i handleposen når jeg først kom meg hjem. Innimellom var det så ille at jeg måtte ringe hjem fra en telefonkiosk 30 meter unna hjemmet mitt og be faren min om å komme og hente meg i telefonkiosken fordi jeg ikke turte å dra hjem den korte veien fordi gjengen sto imellom.

På bursdagene mine turte ingen å komme. Dette var ikke bare pga gjengen, men også på grunn av de mest populære i klassen som ikke hadde noe til overs for en upopulær jente med slengeordet kanin etter seg. Jeg kunne sitte håpfull i flere timer og vente på at noen skulle ringe på døra, men de eneste gangene det ringte på, var når noen av foreldrene til de inviterte barna dukket opp og ga meg en bursdagsgave og sa at barna var syke eller noe. En eller annen unnskyldning var det jo omtrent hele tiden.

Jeg fikk mye juling opp igjennom årene denne gjengen holdt på. Blåmerker, neseblod, hårdotter som falt av hodet, passerstikk i ryggen, i stykker revet klær og oppklipte ryggsekker og brente skolebøker var en del av hverdagen min. Jeg ble truet med kniv da jeg var 11 år gammel. Jeg var livredd og turte ikke å gå noe særlig ut lenger. I stedet ble jeg klassens lesehest og kunne lese opp mot 30 bøker på kort tid. Jeg gjorde lekseplanen ferdig på en dag og gjorde de fleste oppgavene jeg hadde i bøkene mine flere måneder før skoleåret var over. Jeg lå langt foran de andre i klassen og fikk gode karakterer, men jeg sitter allikevel og føler det er mye jeg har gått glipp av som liten.

Det siste jeg har av minnet om denne gjengen som mobbet meg så mye er den samme sommeren vi flyttet derifra, de fanget meg en ettermiddag og pisket meg med brennesle på armene. De holdt meg fast mens to av dem pisket meg så mye at armene mine hovnet opp. Jeg så ikke ut! Etter hvert så mistet jeg helt følelsen i armene mine mens de holdt på og jeg gråt og skrek som aldri før mens de lo og lo. Når smertene begynte å avta og de fortsatte å piske meg ble jeg mer eller mindre ”borte”. Jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle vise noe smerte lenger, at jeg ikke skulle la dem få se at jeg hadde det vondt. Jeg bestemte meg der og da for å bli kald, men det var ikke lett.

Jeg husker ikke hvorfor de stoppet opp og jeg husker heller ikke hva som skjedde etterpå. Mulig det er fortrengt og jeg har ikke akkurat noe behov for å huske det heller.

Vi flyttet så til nytt sted og jeg hadde et aldri så lite håp om at livet skulle bli litt bedre. Jeg startet på ny skole og gikk nå i 4 klasse. Jeg fant fort tonen med en klassevenninne som het det samme som meg og vi ble navnesøstre. Etter alt jeg hadde opplevd fra den andre plassen var jeg litt beskjeden og holdt meg litt i bakgrunnen. Jeg ville ikke vekke for mye oppmerksomhet da jeg var redd for at mobbingen skulle starte igjen. I klassen hadde vi noen eplekjekke gutter og jenter som var mindre snille mot enkelte elever og jeg slapp ikke unna. Marerittet startet igjen og gjorde livet mitt atter en gang surt. Fysisk gjorde de ingen verdens ting, men alle lapper jeg fikk gjemt i jakka mi og sekken min som skrev at jeg var rar og stygg gjorde ikke hverdagen særlig god for meg. På flere steder på skolen hadde noen av de eplekjekke guttene skrevet ned navnet mitt etterfulgt av ordet kukk og kanin. Det plaget meg veldig mye å bli kalt for dette på skolen da andre fulgte etter og gjorde det samme.

Læreren min gjorde ikke så mye med dette da hun ikke forsto alvoret av mobbingen. Hun var heller ikke klar over at jeg hadde vært igjennom mye mobbing før. Noen få ganger ble mobbingen tatt opp på foreldremøte hvor alle elevenes foreldre var med, men det hjalp ikke.

I 5 klasse fikk vi ny klasselærer og jeg begynte å prate med henne om problemene. Jeg hadde funnet en jeg kunne prate med og jeg så virkelig opp til henne. Hun gjorde det litt enklere for meg å komme på skolen. Våren dette året fikk jeg ny jakke av foreldrene mine. Jeg var så stolt av den for ingen hadde en slik jakke på skolen. At den i tillegg var dyr og i skinn gjorde enkelte misunnelige, for en ”kukk” som meg kunne jo ikke ha noen fine ting. Få dager etter at jeg hadde fått jakken fant jeg jakken hengende i strimler på knaggen i gangen og alle knappene var klippet bort. Det toppet seg for meg og jeg følte ikke at jeg orket mer.

Jeg satt hjemme og strigråt samme kvelden, jeg følte at det gjorde vondt helt inn i hjertet mitt og hele kroppen min skalv. Jeg satte meg ned og begynte å skrive et brev til læreren min. Jeg skrev et selvmordsbrev jeg skulle gi til læreren min dagen etter. Jeg tegnet blod på papiret og fortalte læreren min at jeg ikke orket mer og skulle hoppe ned fra taket på administrasjonsbygget på skolen, jeg nevnte også tidspunktet jeg skulle gjøre dette på.
Dagen etter leverte jeg brevet til læreren min. Hun leste det ikke med en gang, og jeg dro så bort til administrasjonsbygget etter at jeg var ferdig på skolen og klatret opp. Jeg satt en stund på taket og håpet på at jeg skulle dø når jeg traff bakken, for om jeg overlevde og ble innvalid eller noe så ville bare mobbingen bli verre. Jeg satt på kanten av taket på bygget og var i ferd med å hoppe ned da jeg hørte noen rope på navnet mitt. Det var læreren min som hadde klatret opp for å stoppe meg. Jeg begynte å gråte fordi jeg hadde det så vondt, og det gjorde også så forferdelig vondt å endelig bli hørt. At noen på skolen i det hele tatt brydde seg om å prøve å stoppe meg. Det var så utrolig vondt å tenke på at noen faktisk brydde seg om meg, at lille meg var verdt å redde.

Jeg husker ikke hvor lenge, men vi satt en stund på taket og pratet. Rektor og flere lærere sto og så på og ventet på at vi skulle komme ned. Da vi kom ned fikk jeg bli med læreren min hjem og jeg var hos henne i noen dager. Hun hadde en datter som gikk i parallellklassen, så vi delte soverom de dagene jeg fikk lov til å være der. Jeg ble hørt og ble tatt godt vare på. Jeg lærte meg aftenbønn og takket Gud hver dag for at noen endelig tok seg tid til meg og at noen så meg.

Mobbing ble igjen tatt opp på foreldremøte og læreren min tok opp noen av problemene. Noen av klassens elever forsto alvoret og mobbingen dempet seg. Det ga seg ikke helt, men det ble betraktelig bedre. Jeg skulket ikke noen timer eller dager lenger og gledet meg mer enn jeg gruet meg til å gå på skolen. Det siste året på barneskolen var det fortsatt litt mobbing, men ikke så mye. Ettersom de i klassen ble kjent med meg og etter hvert forsto at de kunne få hjelp av meg til lekser og oppgaver ga mobbingen seg. Jeg ble mer og mer populær for min interesse for astronomi og for interessen min for tegning og maling. Siste dagen i 6 klasse gråt jeg ufattelig mye. Jeg husker jeg var så trist og lei meg for at det var siste dagen med favoritt læreren min som hadde hjulpet meg så mye. Jeg ba henne til og med om å slutte jobben og begynne som lærer på ungdomsskolen i stedet, men det gikk jo ikke.

Høsten etter startet nytt skoleår, denne gangen på ungdomsskolen og da også med nye utfordringer. Noe av mobbingen fortsatte på skolen, men da av misunnelse siden jeg da likte å gå på skolen og fikk gode karakterer. Etter hvert som tiden gikk ble jeg mer og mer hard i ”skallet” og lot ikke ting gå så lett innpå meg. Jeg lot mye av slengkommentarer og dritt prelle av meg som bananskall. I senere tid har det ikke vært noe mobbing som jeg har brydd meg om, men mobbingen har satt sine spor. Både fysisk og psykisk.

Mobbing spiser en opp levende. Man blir sakte men sikkert ødelagt innvendig. Som om følelsene og tankene blir brent opp innvendig. Smerten som følger med når man mobbes kan ikke beskrives og heller ikke skadene mobbing gjør med et menneske. For å glemme, tyr mange til handlinger som går utover en selv. Selvskading er en av dem. I flere år etter at jeg hadde blitt pisket med brennesle mistet jeg mye av følelsene jeg hadde i armene mine. Dette gjorde at det gjorde mindre vondt for meg å skade meg selv for å glemme det vonde, noe som igjen resulterte i at jeg kunne kutte meg opp dypere for å kjenne den fysiske smerten slik at jeg kunne glemme den psykiske smerten. Når man kommer inn i en slik ond sirkel, så er det vanskelig å slutte.

Jeg har sluttet med dette og vært flink og ikke gjort dette på flere år, men mobbingen har vært en av årsakene til at jeg valgte å ty til selvskading. Mange arr etter knivkutt og brennmerker etter kokende vann har satt sine spor i huden min, dette er et resultat av mobbingen opp igjennom årene i barndommen. For mobberne så er det så enkelt å gå hjem etter at dere har slengt fra dere dritt og mobbet og banket andre mennesker, dere ser nemlig ikke hvordan den mobbede har det etter at dere har blitt ”ferdig”. Dere sitter ikke igjen og føler dere mindreverdige og uønsket. Dere sitter ikke i flere timer og gråter dere i søvn i mørket og er redd for hva morgendagen vil bringe. Dere står ikke foran speilet på badet og ser en mørk skygge av seg selv som aldri smiler på grunn av faenskapet dere gjør. Dere forstår ikke hvor ødelagt man blir og hvor sårende det dere gjør og sier er, eller gjør dere? Forstår dere hvor vondt det er når man bare ønsker å dø? Forstår dere hvor stor skade dere gjør når dere holder på som dere gjør? Forstår dere hvor sterke ordene dere bruker på andre er når man faktisk velger å prøve å ta sitt liv på grunn av det dere gjør? Vil DU orke å leve resten av ditt liv med minnet om en person du mobbet til døden?

Slutt å mobb for ....!

Dette er en sann historie som noen har lagt ut sånn at verden kan se hva mobbing kan føre til.
-----------------------------------------------------------------------

Piczo